Norsk industri har sett en fantastisk vekst. Mye av dette stammer fra olja selvfølgelig, men dette er ikke hele nøkkelen. Da vi fant oljen for første gang i Nordsjøen i 1969 er det liten tvil om at vi fant gull, da riktignok sort gull. Dette førte til en rikdom uten like her til lands. Men det finnes flere eksempler på andre land som har funnet masse olje, men ikke lyktes like mye med velferden. Fra Venezuela til Kuwait og til stater nordmenn flest kanskje aldri har hørt om, så finnes det gode eksempler på hvordan olja ikke er alt. Det finnes også andre land som har store industrier som soper inn milliarder for landet, men dårlig styresett ødelegger utsiktene for velferd. Det kanskje aller viktigste for at vi nordmenn har lyktes er den innsatsen som har vært rettet mot å bringe frem goder til arbeiderne i industrien.

Et stort initiativ

Der arbeiderne innen industrien i mange land får luselønn og jobber under lumske forhold, så lever de samme arbeiderne som grever her til lands. Det er mye grunnet våre fagforeninger og sterke sans for rettferdighet. Vi tilbyr for eksempel meget sikre stillaser, hjelmer og alt mulig som arbeiderne trenger. Så langt har til og med teknologien kommet at dersom en arbeider skulle bli utsatt for utslett, så kan han bare sjekke mobilen om det er nødvendig å dra til legen eller om det kan fikses selv. Dette er snakk om innovasjoner som gjør det mye enklere i arbeidshverdagen for arbeidere som møter på mye rart. Å se et utslett kan fort stresse ut en mann til de grader, men dersom doktoren over mobil sier at det bare skal behandles med en rimelig salve og litt is, så er jo den bekymringen bare å legge fra seg umiddelbart.

Demokrati er nøkkelen til en god industri

Industriens nytte er som en sirkel av goder som alle er avhengige av hverandre. Vi trenger gode ressurser, gode arbeidere, gode lønninger, gode forhold og ikke minst et demokrati som kan spre den nye rikdommen rundt. For hva er vel en god industri uten at rikdommen som blir produsert blir videreført til folket? Samtlige nordmenn har eie på de landeområdene som faller inn under offentligheten. Dermed bør enhver ressurs som utnyttes her bli utdelt til folket. Det motsatte vil være et diktatur, der hovedpersonen, naturligvis diktatoren, holder på rikdommene helt på egenhånd. Noe slikt har vi rett og slett ikke troen på at skal skje i Norge, men det avhenger tross alt av at vi fortsetter ned den samme stien som vi alltid har vært på. Da er det viktig at demokratiet står sterkt – for det er tross alt kjernen av en god industri!